Jan Gunnar har jobbet som distriktsmusiker i Ryfylke i 2019. Han har holdt flere konserter i Sauda allerede, senest lunsjkonsert på Folkets hus. I mai 2020 kommer han tilbake sammen med sopran Eir Inderhaug med deres «Operagalskap». Jan Gunnar er fra Rennesøy. Som en av ytterst få pianister har Jan Gunnar både PhD i historisk oppføringspraksis samt internasjonal solistutdannelse. Utdannelsen er fra Høgskolen i Stavanger, Norges Musikkhøgskole, Musikkhøgskolen i Hannover og Barratt-Due musikkinstitutt.
Internasjonalt har han konsertert i en årrekke i Danmark, Sverige, Georgia, Frankrike og Tyskland. I Norge har han foruten solovirksomhet markert seg som en fremragende kammermusiker og akkompagnatør i en rekke sammenhenger, blant annet som pianist i Stavanger Klaverkvartett. Han har samarbeidet med fremstående musikere fra Stavanger Symfoniorkester og Dansk Radioorkester, sangerne Eir Inderhaug, Silvia Moi, Bodil Arnesen og Ann-Beth Solvang samt strykerne Bjarne Magnus Jensen, Laurens Weinhold, Einar Halle m.fl.
Blant lærerne som har hatt mest betydning for ham finner vi Einar Steen-Nøkleberg, Erling Eriksen, Marina Pliassova, Christina Bjørkøe og Jens Harald Bratlie. Som ung deltok han i en rekke konkurranser, opptrådte på nasjonalt fjernsyn som 15-åring og vant Ungdommens Pianomesterskap i 1997. Han er mottager av en rekke legater og stipender. Sørbøs offisielle debut avholdt han i Danmark ved Syddanske Musikkonservatorium, til god kritikk. I sin doktoravhandling fortolket han et utvalg av Beethovens klaversonater og Chopins etyder, til stor anerkjennelse fra bedømmelseskomiteen.
Jan Gunnars karriere er forøvrig sammensatt. I tidlig 20-årene avbrøt Sørbø en lovende pianistkarriere for å studere medisin. I denne perioden avla Jan Gunnar PhD i nevrobiologi. Etter flere år hvor musikken lå brakk, gjenopptok han på ny musikkutdannelsen i slutten av 20-årene.
Jan Gunnar utmerket seg i begge fagfelt han har doktorgrad i. Han har forlatt en meget lovende medisinsk forsker-karriere til fordel for musikkens kall.
Om Das Wohltemperierte Klavier:
Das Wohltemperierte Klavier (DWK) – eller det veltempererte klaveret – er to samlinger som hver inneholder 24 preludier og 24 fuger skrevet av Johann Sebastian Bach på første halvdel av 1700-tallet. I motsetning til en rekke komposisjoner fra tidligere tider, skriver Bach her i samtlige dur- og molltonearter.
Hvert preludium og fuge fremstår parvis, der det første fungerer som en nokså fri innledning til den mer stringente fugen. Sammen utvikler hvert par en bestemt sinnsstemning eller affekt.
DWK har inspirert tallrike praktikere og teoretikere til fortolkning. Av de mer kjente finner vi organisten og legen Albert Schweitzer (1875-1965), som vektla denne musikkens symbolske betydning. For eksempel kan et bestemt fuge-tema i noteskrift ligne et kors, noe som kan gi assosiasjoner til korsfestelse, lidelse og sorg. Dette gjelder flere av fugene i molltonearter. En annen fortolker i denne tradisjonen er Boleslav Iavorsky (1877-1942), russisk pianist og musikkforsker.
Den første bokens G-dur forstår Iavorsky som en Gloria eller lovprisning. Her står glede, jubel og dansen sentralt. I Ciss-dur tegner Iavorsky et bilde av den hellige ånd som svever over grunnen. Ernst Kurth (1886-1946) har gitt oss en mer håndgripelig fortolkning av den lange og tykt utarbeidede ciss-mollfugen. Denne fugen, som har tre temaer, forstår Kurth som et bilde på en gotisk dom. Hovedtemaet danner det bestandige byggverket, det andre temaet svever i høyden mens det tredje temaet streber oppad.
Ettersom Bach tonesatte kirkeårets tekster i form av flere hundre kantater, er det nærliggende å forstå også Bachs DWK i en lignende kontekst. Imidlertid skrev også Bach en rekke sekulære kantater som kan lede tankene til alt annet enn kirkelig tankegods. Et slikt sekulært preg finner vi også i DWK.
I senere tid har enkelte strømninger innenfor Bachforskningen vektlagt mer målbare aspekter ved Bachs musikk, så som tempo, tonehøyde og -lengde, stemming av instrumentet. Av disse er kanskje det sistnevnte av de mer fruktbare tilnærmingene: Frem til rundt 1900 var veltempererte stemminger av klaverinstrumenter utbredt. Det vil si at hver toneart preges av smått ulike svingningsforhold, og dermed får en karakteristisk klangfarge. I vår tid er imidlertid likesvevende stemming dominerende, der svingningsforholdene er identiske i samtlige tonearter. Dermed utviskes toneartenes særpreg rent stemmingsmessig, og vanskeliggjør forståelsen av den aktuelle affekten.
Uomtvistelig er det i alle fall at DWK har ledet musikere til undring og beundring, diskusjon og disputt i lange tider. Det har nok også avstedkommet en viss fortvilelse hos pianister, profesjonelle såvel som studenter, som kan få en følelse av å gå i sko som stadig forblir for store. Dette forklarer kanskje også hvorfor vi kun finner to norske innspilling av det samlede DWK, gjort av Robert Riefling (1911-1988) og Erling R. Eriksen (1955-).