8. mars, for hvem og hvorfor?

Som en del av arbeiderbevegelsen er det en selvfølge for meg å kjempe for økt likestilling. Det var, og er, fortsatt en viktig del av vår frihetskamp. Det er dette det sosialdemokratiske prosjektet handler om: Når fellesskapet tar ansvar, så skaper vi mer frihet til flere. Ingen skal måtte stå med lua i handa. Folk skulle ha frihet til å leve det livet de ønsker. At alle skal ha de samme mulighetene, helt uavhengig av bakgrunn, hvilken familie du er født inn i og kjønn. For så lenge noen må stå med lua i handa i det norske samfunnet, så lenge noen faller utenfor felleskapet, så lenge noen mangler muligheter fordi de er født som mann, kvinne eller transperson, ja, da er vi dessverre ikke i mål.

Kjernen i det sosialdemokratiske prosjektet er å erkjenne at utfordringene aldri blir borte, de endrer bare form og karakter. Det er derfor folk alltid vil trenge sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen. Og kjemper vi ikke kontinuerlig, ja, så rives rettigheter ned, og utviklingen går i feil retning.

Selv om flere politikere liker å smykke seg med at Norge fortsatt troner høyt på likestillingsstatistikken internasjonalt, vet vi at vi har flust av utfordringer her hjemme som roper etter våre løsninger.

  • Menn opplever å ikke få ta ut pappapermen de ønsker å ta ut. Fordi noen forventer at far skal forsørge og mor skal ta seg av omsorgen.
  • Kvinner opplever å miste jobben, eller ikke bli innkalt til intervju, når de er gravide.
  • Innvandrerjenter og -gutter opplever å ikke få delta på fellesskapsarenaer sammen med andre fordi noen mener at det ikke sømmer seg. De blir utsatt for negativ sosial kontroll.
  • 40 prosent av alle damer jobber deltid, og blir pensjonstapere.
  • Menn tar selvmord dobbelt så ofte som kvinner.
  • Jenter kvier seg for å delta i samfunnsdebatten på nett fordi de er redd for å bli utsatt for netthets.
  • Åtte av ti ordførere er menn.
  • Ingen av de største børsnoterte selskapene ledes av en dame.
  • Tusenvis av kvinner lever i skjul, på grunn av vold i nære relasjoner.
  • #Metoo viste oss bare toppen av isfjellet av seksuell trakasering
  • Transpersoner møter hets og fordommer som aldri før
  • Fødetilbud legges ned i distriktene, og barselstilbudet bygges ned

Det er bare noen eksempler på hvordan folk opplever ufrihet i livene sine, fordi de er kvinner, menn eller fordi de ikke definerer seg som noe kjønn.

Disse utfordringene trenger politiske løsninger, og der skiller rød og blått lag side. Der vi røde alltid har ment at likestilling ikke er noe du skal måtte skaffe deg selv, gjennom ulike forhandlinger, men tvert imot noe fellesskapet skal stille opp og gi deg. Gjennom å bygge trygge rammer rundt livene til folk, rammer som gir like muligheter – så folk kan føle trygghet til å velge fritt, – der mener høyresiden at likestilling er et privat ansvar, at politikken ikke trenger å stille opp, at lovene skal begrenses. De tar i mine øyne feil. De tok feil da de var imot kvinnelig stemmerett, likestillingsloven, imot foreldrepermisjon og pappakvote, og imot tiltak mot ufrivillig deltid.

Vi har en regjering som er en regjering fordi de har fratatt kvinner retten til å bestemme over egen kropp. Ja, i mine øyne sviktet Erna norske kvinner for egen makt, da hun i fjor reverserte abortloven for å få KrF inn i regjering! Og med det har regjeringa satt Norge på den skammelige lista over land som nå går til angrep på kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Der Norge skulle vært et fyrtårn, for likestilling og selvbestemmelse, er vi nå av de som går til angrep på den. Ja faktisk så er Norge nå for første gang i historie et land som klatrer nedover på statistikken over likestilte land. Der vi i all vår tid har gått fremover, og blitt mer og mer likestilt, går vi nå tilbake.

Dette kan jeg ikke finner meg i. Ikke her hjemme i Norge. Ikke ute i verden, ikke på vegne av våre medsøstre- og brødre. 8. mars trengs fortsatt, for alle kjønn – Gratulerer med dagen, folkens!