Gul boble
FOTO: Colourbox.

Leiv Arild og folkevogna

Min gode ven og tidlegare kollega, Olav Andersen, er ein klok mann, og han og storebror Andor har haldningar og ei eineståande innstilling til livet. Då Olav runda 90 år, og ski og skøyter motvillig blei lagt på hylla, kom han med følgjande utsegn: «Når du drar på åra, er det jo berre ein aktivitet som aukar, nemleg å gå i begravelsar.» Hundreåringen har nok rett, og denne sommaren har eg to gonger vore i kyrkja for å ta farvel med Per Kristian Kjellsen og Leiv Arild Berg, gode vener som begge gjekk bort så altfor tidleg. Her følgjer nokre ord om sistnemnde.

I starten på 80-talet fekk me altså ein ny kollega på ungdomsskulen, Leiv Arild. Ny og ny, fru Blom? Leiv Arild var jo keeperen vår på A-laget for 50 år sidan, og han vakta buret i den fatale opprykkskampen i 1971 då uavgjort ville vore nok til 4. divisjon. Me hadde eit godt lag og tok nesten full pott på hausten, men trur du ikkje at måltjuven, John M. Torvastad frå Torvastad, dukka opp to gonger og øydela heile opprykksfesten. Vår faste trubadur, Odd Bjarne Kjellevold, hadde jo for lengst opprykkssongen klar, men i staden blei det vel meir som eit gravøl på Kløver før me avslutta kvelden i Søndenålia hos oppmann, Bjørn Løvik. Sorry Reidar Brendeland: For «Livets glade gutter går også solen ned.»

Det var alltid liv og røre rundt Leiv Arild i fotballgarderoben, ikkje minst fordi han som keeper hadde funne ut at linser var meir praktisk enn briller. Gardist 547 Rød hadde den gong ikkje kjennskap til at linser kunne vera eit fullgodt alternativ, vel å merka ved rett bruk. Problemet var berre at unge Berg ikkje alltid hadde ein strukturert pakningsplan for fotballbagen sin, og fleire gonger hamna linseboksen på golvet, åpna seg og minst 11 spelarar ned på golvet for å finna linsene eller den kjende nåla i høystakken. To av lagkameratane var fritekne fordi dei ikkje hadde meir syn enn dei sjølv trong, nemleg Leif Harald den Stuttsynte (Gauthun) og Alf den Hardbalne (Ringstrand), begge sjølvsagt døypt av skalden vår, Arthur Svendsbråten.

Duoen Arthur/Leiv Arild skulle bli svært viktig for lokalsamfunnet vårt i 40 år, og dei fekk Kulturprisen i 1991. Dei engasjerte seg ikkje berre for revy- og teaterlaget, men var også pionerar for jentefotballen i Sauda, og Arthur skreiv kampreferat som fekk sjølv dei minst fotballinteresserte til å kosa seg med skrivekunst på høgde med Bjørge Lilleliens munnlege utbroderingar. Leiv Arild starta også saman med Else Irene Kjellevold det populære valfaget på ungdomsskulen, Dans og Drama, og han var ei oppkome av idear og undervisningstips.

Nei, nå rotar eg meg vekk, norsklæraren i meg kviskrar «hald deg til oppgåva!» Jo, høyr nå, den første bilen vår, ein Ford Escort, overlevde ikkje husbygginga. Det kan jo henda at bilen ikkje var dimensjonert for å frakta lecablokker sjølv om Forden hadde tilhøyrt murar Riskjell? Kva med eit nytt kjøretøy? Byggerenta var ca. 15%, økonomien var elendig, og som turnkommentator, Paal Clasen, ville ha sagt: «Det ble ikke bil, men ei gul folkevogn.»

På 80-talet var det færre bilar, og saudabuen hadde gjerne same bilen i mange år, så det var enkelt å kjenna igjen dei ulike bilane i trafikkbildet. Problemet var at det rulla fleire liknande gule folkevogner i bygda, den eine med organist Kaare Ottesen bak rattet. I vesle Sauda hadde han for lengst avslørt sin manglande bilkompetanse då han hadde folkevogna på verkstaden og kom inn for å sjekka om bilen var klar. Han åpna panseret og slo raskt fast: «Ja, det var det jeg visste, dere måtte ut med hele motoren!» Sjølv eg visste at «Hitlerkjelken» hadde bakhjulsdrift og motoren bak, noko som gjorde den til ein solid vinterbil, akkurat kva Ottesen trong når han skulle rundt i Sauda og sjekka om «noen var dårlige og om det ble noe spelling snart.» Med to jobbar måtte jo Ottesen planleggja arbeidsdagen, og då kunne det også vera nyttig å vita om «det ble noe etterpå,» dvs. minnestund med raus servering.

Tilbake til saka: Folkevogna vår fungerte greit, men ein vinter sat panseret bom fast sjølv om eg trykte inn knappen og drog for livet. Den første tanken var å spørja om tips og råd på jobb.  Det var ein sur fredag i januar, og på det store «idretts- og husbyggjarbordet» på lærarommet var det ekstra hektisk. Nils Øvrebø og Kjell Arne Isaksen skulle arrangera KM i langrenn i helga og Fivelandskarusellen (250 delt.) på tysdag medan David Opedal var reiseleiar til helgas alpin-KM i Sirdal med både FKH-Eirik og konsernsjef-Anders blant favorittane. Blikket sveipa over «lektorsofaen» utan at eg fann gode kandidatar til mekanikarjobben. For 40 år sidan gjekk ikkje bilmekanikarane rundt på klogger i fine klede og trykte på datamaskinane sine. Nei, både kjeledressane og kroppane inni var skitne og fulle av oljesøl, og verken Fatnes, Viland, Ersland eller rektorinne Astrid passa inn i rolla. Eskeland var jo ein praktisk kar og skrudde visstnok den grøne Saaben heilt frå kvarandre, men eg var utålmodig og hadde bruk for det vesle bagasjerommet nå. Kva så med leiarduoen, Skeie og Vetti? Gløym det, Torgeir var vidgjeten som skulens mest «treneva,» og i følge klassekameraten frå barneskulen, møbelsnekker Olav Oftedal, blei Torgeir aldri ferdig med brødfjøla på sløyden. I godt vaksen alder måtte han kvar vår og haust ha kollegahjelp for å ta av og på skibøylane på biltaket.

«Røykebordet» var tomt etter at dei stakkars røykarane nettopp var jaga ut på det gamle, vesle kopirommet etter at Kolbjørn Øygard og statsråd Høybråten hadde provosert og stigmatisert dei. Det var som vanleg god stemning på røykerommet, men heller dårleg sikt, og eg skimta Arthur, Solveig Ueland, Leiv Arild og søstera Randi. Ganske kjapt la eg fram problemet mitt, og Leiv Arild braut ut kontant: «Ingen problem, eg kan alt om bobla, har kjørt folkevogn i Finnmark i minus 30 i mange år. Kom oppom i morgon.»

Laurdag føremiddag køyrde eg til Hølland kor Leiv Arild den gong budde. Det var typisk «januarver» med nysnø, stigande temperatur og regn. Eg parkerte bobla i snøsørpa etter som kollegaen min ikkje var så nøye med snømåkinga. Leiv Arild kom ut på tøfler, dongeribukse, ei tynn skjorte og sigaretten bak øyra. Før eg forstod kva som skjedde, hadde han tatt tak i støtfangaren framme, svinga seg elegant under bobla og blei borte. Eg hadde sjølvsagt tenkt at me måtte køyra opp på ei av «bilgravene» ved garasjane i Åbøbyen, men det hadde altså mekanikar Berg ingen planar om. Etter 10 sekund kom eit jubelrop, og Leiv Arild kom susande fram igjen. «Ikkje noko problem, har berre hengt seg opp!» Så tørka han vekk snø og vatn frå buksa, rista litt på overkroppen og den gjennomvåte skjorta før han tømde tøflene for vatn og sprinta inn døra med følgjande kommentar: «Bare kom igjen hvis det er noke!»

Eg vel å fortelja denne historia fordi ho for meg er Leiv Arild i eit nøtteskal. Med optimisme og entusiasme stupte han inn i alle utfordringar utan tanke på seg sjølv. Slik var det også med revytekstar, private songar og prologar, seinast i fjor i høve Sauda idrettslag sitt 100-årsjubileum og Kabaret Arthur. Med sitt smittande humør og sin optimisme var han ein viktig ressurs og fungerte ofte som ein slags katalysator, som det heiter på fint. Lokalsamfunnet har mykje å takka Leiv Arild for!