Det er gledelig å se at det er bred aksept for en helhetlig utreding av struktur og organisering av Sauda kommune. Å gjennomføre en master eller høyere utdannelse tar ofte fem år, så det er rart å tenke på at det tar like lang tid å snu følelser og inngrodde holdninger. Aksept er riktignok bare ett steg på rett vei, for hvis intensjonen med aksepten var å gjøre en forandring eller omstilling, bør jo dette også synliggjøres i prosessen videre – faktisk allerede i bestillingen av utredningen.
I kommunestyret ble det sagt at det er brukerne av tjenesten politikerne i Sauda skal tenke på. Samtidig er det viktig å legge opp til en arbeidssituasjon der tjenesteyter har et godt arbeidsmiljø som stimulerer til å levere gode tjenester. Den uforløste ressursen det er i arbeidsglede mener jeg i mange tilfeller er undervurdert her i Sauda! Samtidig tør jeg påstå at enkelte lærere i dag føler et visst tidsoppgave-stress, at de føler de står alene og skulle ønsket at de var en del av et større samarbeidsteam. Ikke minst ha kapasitet til å følge opp de med særskilte behov. Kanskje også enkelte strekker seg langt både på bekostning av eget fysisk og psykisk arbeidsmiljø – og indirekte elevenes. Vil dette bli forverret når ny kompetansenorm skal innføres?
Litt uhøytidelig kan man spørre seg om hva våre politikere nå skal utrede? Tilstand på bygg, fraflytting og demografisk påvirkning slik som Vindafjord har gjort, eller hvordan vi i Sauda kan oppnå en innovativ, bærekraftig og fremtidsrettet løsning på en kvalitetsskole? I organisasjonsteori har det lenge vært et tema hvilken del av fortiden den enkelte kan utnytte som et læringspotensial. Er det et tema i en slik bestilling? Hvordan sikrer de en involvering med faglig kompetanse – og anser de at Norconsult m.fl. klarer det alene? Helt på spissen må de kanskje vurdere om utforming av bygg i fremtiden skal ha en epidemiologisk utforming. Samtidig må de evne å skape en holdningsendring, som er en vanskelig – men ikke umulig – øvelse.
For å ivareta det sistnevnte må man i mitt hode skape noe som er så eksepsjonelt at det trigger lysten og nysgjerrigheten til å forlate det gamle. Samtidig må den engasjere (familier) utenfor kommunegrensen og få aksept på et høyrere nivå (fylke). Mye av inspirasjonen kan lånes fra Sauda vidaregåande skule, men et mål må jo være å overgå dem?
Nøkkelord er tverrpolitisk forankring, inkludering, planlegging, utholdenhet og vilje til å tenke fremtidsrettet. Men også evne til å lukke ørene for de som ønsker en kortsiktig gevinst – nettopp fordi den er kortsiktig!
En fremtidens skole. Visjonen min er relativ enkel, men også for enkelte noe radikal. For den vil bryte med det de fleste av oss her inne tenker om en skole som i stor grad har blitt bygget rundt de samme løsningene de siste 100 årene. Ulempen kan være at den nødvendigvis ikke vil synliggjøre de store innsparingene før man inkluderer tall fra prestasjoner, arbeidsmiljø, elevtrivsel, bolyst, miljøfotavtrykk og rekruttering av egen arbeidskraft. Enkelte av disse parameterne er heller ikke målbare før etter flere år.
På sikt må det dreie seg om en fellesskole for alt, men i flere trinn basert på en utfasing av nåværende skolestruktur.
På sikt må det dreie seg om en fellesskole for alt, men i flere trinn basert på en utfasing av nåværende skolestruktur. Man kan også leke med tanken å ha KRLE-undervisning i kirken, læren om forfattere og litteratur på biblioteket, hospitering av ungdomsskoleelever i helse og omsorg og naturfag i lokaler hos Statkraft og Eramet. Og kanskje i fremtiden – input fra en spennende aktør innen hydrogen– og aquanæring – alt innen gåavstand. Man drar derfor nytte av ressurser og kompetanse vi allerede har i Sauda, i tillegg til å skape en spennende skolehverdag for elevene. Ting som kanskje gjør ungt utenforskap og rekruttering til et glemt kapittel.
For mange er dette en utopi, men jeg dristet meg med en samtale med Malin Koch Hansen som også tror at en slik tanke kan være midt i blinken for Sauda kommune. Hun er selv finsk – landet som skårer høyest på skole – og er godt involvert i Nordic Edge og Gnist som er et Innovasjonsprogram for kommuner som vil bygge kompetanse og utforske nye samarbeidsmodeller for å fremme utvikling av fremtidens attraktive og bærekraftige lokalsamfunn.
I tillegg har man KS sitt partnerskap for radikal innovasjon. Dette omhandler en felles innsats og partnerskap på tvers av tradisjonelle skillelinjer for å finne bærekraftige løsninger som tjener fellesskapet. De snur om på logikker, og kan potensielt endre dagens tjenesteproduksjon fullstendig. De flytter ansvar og oppgaver mellom sektorer, endrer lover og regler, skaper nye roller og samarbeidsformer. Men dette krever at personer som fremdeles er så langt inn i skapet at de virrer rundt i Narnia også tør å ta et steg ut i den virkelige verden!
Tanken krever engasjerte politikere, forankring hos fagforeninger, bruk av ekstern ekspertise – og ikke minst involvering av de unge. Jeg er uansett overbevist om at nye tanker kan stimulere både fagforeninger og de unge. Dessuten antar jeg at et slik pilotprosjekt vil kunne utløse betydelige midler fra både Forskningsrådet og Innovasjon Norge. Og som en bonus har det tilnærming til FNs bærekraftmål 8, 9, 11, 12 og 13, så da bør også rådmannen være fornøyd.
Det har vært mye snakk om skiferdigheter i denne budsjettprosessen, men jeg tenker at veien videre må sees på mer som håndball, nemlig et lagspill. Marit Breivik ville nok sagt at en god trener legger opp til gode strategier, er involverende, samlende og ikke minst tenker nytt. Men dette løfter nok noen spørsmål; har vi engasjerte nok personer her inne til å ta denne stafettpinnen videre og har vi noen til å lede dette viktige arbeidet?
Prøv uansett å løs de problemene vi har her inne, og sørg for å ikke produsere nye.