Representantene kunne bedt om fem minutter for å diskutere med gruppa først, men det valgte de ikke. Det var synd, fordi da kunne vi fått en god diskusjon og kanskje kommet frem til en god løsning sammen – men bare kanskje.
For representanten Birkeland Rød skriver at han “aldri vart den store tilhengaren av SV sitt syn på verda”, og at innlegget mitt ikke harmonerer “heilt med verkeligheten eg lever i”. Gjennom mitt yrkesliv til nå har jeg sett en virkelighet og verden som gjerne ikke alle ser – eller vil se. Jeg har sett baksiden av medaljen til AS Norge; fortvilte familier som ikke har råd til enkle sports- og turutstyr, mennesker med funksjonsnedsettelser som må kjempe mot det offentlige for å få hjelp de har krav på, mennesker med psykiske utfordringer og eldre uten sosialt nettverk som mer enn gjerne vil komme seg litt ut. Listen er dessverre mye lengre. Jeg er med i SV fordi jeg ønsker et samfunn som har rom for alle. For ved å tilrettelegge for universell adkomst og dermed senke turterskelen kan vi gjøre Sauda litt mer tilgjengelig og bedre for alle. Hadde ikke det vært fint?
Representantene stiller fornuftige spørsmål rundt økonomi, og som ved alle prosjekter er det økonomiske aspekter. Men, hvis vi allerede i planleggingsfasen kan få inn at vi ønsker universell adkomst, da sender vi sterke signaler om at Dagsturhytta ikke bør plasseres på Tempereidnuten eller lignende plasser. Dermed kan tilrettelegging for universell adkomst også planlegges og gjøres billigere. Det finnes mange gode alternativer så lenge vi tar av oss skylappene og tenker kreativt. Det trenger ikke å være asfaltert frem til hytta, det er godt nok med grus. Et universelt utformet toalett, som representanten Bojesen Fatnes etterspør, er ikke ensbetydende med vannklosett med superfancy og fordyrende ting; det er faktisk godt nok å lage døren litt ekstra bred, ha støtte til toalettet og snekre en rampe. Mye av dette arbeidet kan gjøres på dugnad, og dugnadsånd har virkelig Saudasamfunnet.
I saksdokumentene er det foreløpig satt av noen hundre tusen kroner til prosjektet, og representanten Birkeland Rød har et poeng med at universell adkomst kan gjøre prosjektet noe dyrere. Likevel, vil ikke en slik investering være verdt pengene for at alle skal få være med? Hva med folkehelseperspektivet? Eller skal vi bare si til småbarnsfamiliene på trilletur som vil variere rundturen ved Andedammen med Dagsturhytta, til gamle Edgar, Olene med rullestol og Kari med ustø gange at de som mennesker faktisk ikke er verdt den ekstra utgiften? For det er jo det vi i realiteten gjør, vi setter en prislapp på dem og finner ut at de få nok en gang ble for dyre for flertallet. Dette er et tankesett jeg er dypt uenig i, og det er derfor jeg mener vi burde fått inn en formulering om universell adkomst allerede i planleggingsfasen. Det trenger ikke å bli så veldig mye dyrere. Og blir det for dyrt får vi heller sette prosjektet på vent til vi får mer kontroll på kommunens økonomiske situasjon, eller søke om ekstra midler hos eksterne aktører.