«Lønnskampen bør skje gjennom forhandlinger og tariffavtaler, og ikke i form av en auksjon om arbeidskrafta» er redaktørens konklusjon.
Som fylkesleder i NSF Rogaland blir jeg langt mer bekymret når jeg leser en leder som erkjenner at utkantkommunene har store utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleierkompetanse – men som fastholder at løsningen på dette er at alle kommunene sitter stille i båten.
Det var ingen auksjon som foregikk i Hjelmeland – det var en kommune som brukte nettopp tariffavtalens bestemmelser. Bestemmelser som åpner for særskilte forhandlinger dersom kommunen har utfordringer med å beholde og rekruttere arbeidstakere. Det var en kommune som tok ansvar for å kunne yte sine innbyggere forsvarlige helsetjenester i dag og i fremtiden.
Sentrale forhandlinger i KS har vist seg lite egnet til å rekruttere og beholde sykepleiere. Frontfagsmodellen legger store begrensninger på den økonomiske rammen – og selve lønnssystemet er lite egnet til å rekruttere kompetansen kommunen mangler. Kanskje er det nettopp derfor tariffavtalen åpner for særskilte forhandlinger?
Det som bør bekymre redaktøren mer enn at Hjelmeland tenker langsiktig og strategisk – er alternativet at kommunene mer eller mindre systematisk samarbeider om å holde lønningene til sykepleiere så lave som de overhode har adgang til – som sentralt avtalt garantilønn (minstelønn). Jeg er ikke i tvil om at et slikt samarbeid er en sterk bidragsyter til at åtte av ti nyutdannede velger å jobbe på sykehus, en av fem sykepleiere slutter i jobben før det er gått ti år, og at tre av fire ordførere sier den vanskeligste kompetansen å rekruttere er sykepleiere.
Vi heier på Hjelmeland og alle andre som tar inn over seg at lønn kan være et egnet virkemiddel også overfor sykepleiere!