Kontrasten til manglende ordninger på annen naturressursbruk – blant annet vindkraft – dras frem. Hva kan vi lære av vannkrafthistorien? Og – hvorfor skal egentlig lokalsamfunnene ha inntekter på lokal naturressursbruk?
NRK-programmet var produsert i 2019-2020 mens den omfattende motstanden mot forslagene fra det regjeringsoppnevnte kraftskatteutvalgets rapport pågikk. En rapport som foreslo å fjerne alle de lokale inntektsordninger som sikrer vertskommunene for vannkraftutbygging lovfestede direkteinntekter utenom inntektsutjevningssystemet. En voldsom reaksjon fra et samlet vannkraftmiljø – over 200 naturressurskommuner, KS og en samlet vannkraftbransje reagerte med vantro på kraftskatteutvalgets forslag og forlangte utvalgsrapporten makulert. Regjeringen valgte i 2020 å skrinlegge hele rapporten etter det unisone budskap fra hele vannkraftmiljøet: Berørte lokalsamfunn må ha igjen en andel av den verdiskaping som gjøres på lokale naturressurser i form av lovfestede ordninger som sikrer vertskommunene langsiktige, forutsigbare inntekter som kompensasjon for at de har avgitt sine naturressurser til storsamfunnet.
Med jevne mellomrom opplever vi angrep på vannkraftregimet men aldri et så alvorlig og omfattende som Kraftskatteutvalgets forslag. I stedet for å foreslå avvikling av en over 100 år lang suksesshistorie, burde man heller brukt denne som grunnlag for innføring av tilsvarende skatteregimer rundt annen lokal naturressursbruk. Det er i dag helt tilfeldig hva lokalsamfunn sitter igjen med for den arealbruk som for eksempel vind, havbruk, mineralutvinning og solcelleparker krever.
Ved begynnelsen av 1900-tallet var Norge et av de fattigste landene i Europa – i dag er vi et av verdens rikeste land. Vår rikdom er i hovedsak tuftet på utnyttelsen av våre naturressurser – vannkraft, jord- og skogbruk, fiske, olje og gass, havbruk, utmarks- og mineralressurser, turisme og reiseliv og vindkraft for å nevne noen. Med utfasing av olje-gassindustrien som i dag bidrar med inntekter til cirka en tredel av nasjonalbudsjettet, vil Norge i enda større grad bli avhengig av andre naturressurser i fremtiden.
Verdifulle naturressurser fører ikke nødvendigvis til velstand. «Naturressursenes forbannelse» er det blitt kalt, det faktum at mange U-land som er rike på naturressurser samtidig preges av fattigdom og lavere økonomisk vekst enn andre land som ikke har tilsvarende ressurser. Det finnes knapt noe utviklingsland i verden som har klart å skape velstand av inntektene fra olje og mineraler.
Den helt avgjørende suksessfaktoren for at Norge har klart akkurat dette er de institusjonelle ordningene som er etablert rundt våre naturressurser. Det er konsesjonslovene, eierskapsregler (hjemfall), et velfungerende skatteregime og avgifter på bruk av natur – herunder lovbestemmelser som sikrer de berørte lokalsamfunn en andel av verdiskapingen.
For mer enn 100 år siden sa juristen og politikeren, Johan Castberg, også kalt «vannkraftregimets far»: «Man skal til det yderste utnytte anledningen til at søke at styrke disse mer avsidesliggende og karrig utstyrte distrikter ved at la dem få en rundelig andel i de værdier som skapes indenfor deres grænser… Man tar værdierne ut av distrikterne og fører dem på tråd ned til industricenterne og byerne , tømmer bygderne , tømmer landdistrikterne , særlig fjeldbygderne , for deres værdier uten vederlag, og det er absolut urigtig.»
Vi må aldri bli historieløse. Vi har et kraftregime som har kommet hele Norge til gode i mer enn et århundre. Som har gjort at lokalsamfunn – både kommuner og fylker – som avstår verdifulle naturressurser til vannkraftproduksjon får en andel av den verdiskaping produksjonen gir. 238 norske kommuner er vertskap for Europas største vannkraftprodusent, og en rekke bykommuner eier disse anleggene sammen med staten og noen fylker. Disse mottar flere milliarder kroner i utbytter hvert år.
De fleste partiene er opptatt av å trygge og styrke lokaldemokratiet – som for øvrig ble grunnlovsfestet for bare fem år siden. Råde- og forvaltningsretten over lokale naturressurser er en grunnpilar i lokaldemokratiet, og den lokale beskatningsretten følger naturlig av råderetten. Uten lokal beskatningsrett fremstår kommunene som rene statsfilialer. Det har vært en fremmed tanke i Norge, og er et brudd på grunnmuren i vårt demokrati.
I Norge er det stor politisk enighet om at vi skal ha levende distrikter og spredt bosetning. Flott natur og et unikt kulturlandskap er resultatet av den omfordeling av verdier og lovfestede, egne direkteinntekter på naturressurser som vannkraftregimet gir – til beste for både fastboende, det betydelige antall fritidsinnbyggere, reiselivet og andre besøkende i distriktene.
Derfor er vårt råd til stortingspolitikerne – i tråd med det en samlet kraftnæring sier: Ikke fjern den suksessfaktor som det norske vannkraftregime er. Tvert imot – Naturressurskommunene anbefaler å bruke de grunnleggende prinsipper fra dette regimet til å lage tilsvarende institusjonelle ordninger rundt bruken av andre naturressurser. Vi har sett og vi vet at det virker!