Illustrasjonsfoto.
Illustrasjonsfoto. FOTO: Ingvil Bakka.

Sjukepleiar i pandemiens år

Koronaen kom 12. mars i fjor. Kort tid etter starta eg som sjukepleiar på Sauda Distriktsmedisinske senter (DMS).

Pasientane der er forskjellige. Korttidspasientane kjem frå sjukehuset og treng nokre dagar eller veker for å trena seg opp etter sjukdom eller skade. Andre har fått ein alvorleg sjukdom og har behov for helsetenester heile døgnet. Det er han som slit med angst eller depresjon. Det er ho som har utvikla demens og ikkje klarer seg heime lenger. Ho har slutta å ete og treng ein trygg stad å vera. Ikkje minst er det den døyande med behov for smertelindring og fagfolk som kan ivareta han den aller siste delen av livet. Dei er så ulike, men alle er komne til DMS fordi dei treng gode helsetenester og trygghet ein kortare eller lengre periode av livet.

Og der står eg etter mange år vekke frå yrket. Og der kjem koronapandemien.

Besøksrestriksjonar

Pasientane og dei pårørande er nært knytt saman. Dei treng kvarandre. Særleg når nokon er sjuke. Då koronaen kom blei brått alle dører stengde til DMS. Det blei som ei borg som me tilsette måtte låsa oss inn og ut av og som pårørande kun fekk tilgang til etter eigne avtalar. I ein lang periode var det besøksforbod. Det var kun dei alvorleg sjuke med kort forventa levetid som fekk besøk. Det var avgrensa til ein person om gongen, to meters avstand til pasienten, munnbind, sprita hender og tjue minutt. Den nærkontakten som pasienten ofte treng blei umuleg. Dei viktige samtalane og dei trøystande orda var vanskelege å få til. Mange av pasientane fekk ikkje besøk på fleire månadar. Det blei kjøpt inn ein iPad så dei kunne ha kontakt på Skype. Erfaringane med det varierte. Mange av pasientane følte det uvant og fleire har demenssjukdom som gjorde det vanskeleg.

«Me yt omsorg, formidlar håp og trøyst så langt me klarer, men deira næraste er me likevel ikkje. Det er ikkje lett å vera stand in for ei god dotter eller eit livleg barnebarn.»

Pårørande gjorde det dei kunne for å få kontakt både på telefon og på anna vis. I jula var det til dømes ein stor familie som stilte seg på plenen utanfor bygget og song julesongar til sin pasient, men også til oss andre. Andre har spelt instrument utanfor sjukehuset, noko som også gleda mange.

Likevel har dette vore ei tøff tid for pasientane og dei gir ofte uttrykk for at dei saknar familien sin. Og dette saknet er det då eg og mine gode kollegaer som delvis skal prøva å kompensera for. Me yter omsorg, formidlar håp og trøyst så langt me klarer, men deira næraste er me likevel ikkje. Det er ikkje lett å vera stand in for ei god dotter eller eit livleg barnebarn.

Politi eller fangevaktar?

Besøksrestriksjonane har vore eit kapittel for seg. I starten var det kun dei sjukaste og døande som fekk ha litt besøk, men det blei utvida etter kvart. For kvar einaste person ligg det ein søknad og ei vurdering bak. Avdelingsleiar og tilsynslege gjer vurderingane ut frå kva den enkelte pasient og pårørande ynskjer, samt dei lokale og nasjonale reglane som gjeld til ei kvar tid. Pasientane har unike vedtak, så kvar gong eg kjem på jobb må eg sjekka ut kva som gjeld, og om det har endra seg sidan sist.

Når ein pårørande skal komma på besøk må han avtala tid på førehand og ringa på når han står utføre bygget så eg kan henta han inn. Eg må passa på at han fyller ut skjema og kryssar av for kor han har vore dei siste vekene og om han har hatt ei rekkje med ulike koronasymptom. Viss ok får han komma inn, sprita hendene og ta på munnbind.

«Skal eg vera ein av dei snille som bryt reglane og lar dei vera litt lenger? Er det så mykje større smittefare om dei er der 20 minutt eller 30?»

Nokre pasientar får ha besøk på rommet, andre gonger må me booka møterom utanfor avdelinga. Då må me ta med pasienten dit, så ut og henta den pårørande, avtala når me skal komma tilbake og henta dei, og sprita alle overflatar når dei er gått. Her er det heller ikkje aktuelt med nærkontakt og avstand skal haldast. Dette må eg passa på og informera om. Eg føler meg som ein politi eller fangevaktar og mange spørsmål melder seg. Skal eg til dømes bryta inn i besøket og gi beskjed om at tida er ute? Det føles ikkje bra. Eg veit at besøket er etterlengta. Skal eg vera ein av dei snille som bryt reglane og lar dei vera litt lenger? Er det så mykje større smittefare om dei er der 20 minutt eller 30?

Etter som året har gått har reglane endra seg. Alvorleg sjuke og døyande får ha tilnærma uavgrensa besøk no. Men kva med vekene før når pasienten framleis kan snakka og ha samtalar med sine næraste? Då er det meir avgrensa med besøk igjen.

Angsten for å smitta dei eldste og mest sårbare

Det er ikkje enkelt å vera sjuk og angsten for å bli smitta med koronaviruset er vond for mange. Ein treng å vita at ein er trygg og at dette skal gå bra. Nå veit me ikkje det lenger. Viruset kan vera overalt. Ein kan ha blitt smitta utan å vita kor det skjedde. Personalet som kjem på vakt dag, kveld og natt kan ha tatt det med seg. Pårørande kan ha det med seg utan at dei veit om det. Verda er blitt meir utrygg og dei sjuke og eldre er dei som tåler kovidsjukdommen dårlegast. I dette bildet er det eg skal komma inn som ein trygg sjukepleiar som skal yta god fagleg behandling, formidla håp og tryggleik. Koss i alle dagar skal eg klara det? Særleg i starten, når me visste så lite om viruset og korleis pandemien skulle bli, var eg usikker på mange ting.

Aslaug Tangeraas er sjukepleiar ved Sauda DMS. FOTO: Ingvil Bakka.

Noko av det som har vore det verste for meg er tanken på at eg sjølv skulle ta smitten med meg inn på DMS. At eg skulle vera den som forårsaka at dei mest sårbare og skrøpelege menneska i bygda skulle bli koronasmitta. Eg kjenner mange av pasientane godt. Sauda er eit lite samfunn, mange har eg kjent lenge. Eg har jobba med dei, dei har vore lærarane mine, naboane mine, foreldra mine sine venner. Skulle eg vera den som overførte smitten til dei og med det risikerte alvorleg sjukdom og i verste fall døden? Og det er ikkje urealistisk at det kan skje. Det har skjedd mange gonger det siste året og overalt i landet.

Eg måtte bestemma meg for å ta forhaldsreglar så langt som mulig. Det blei slutt på trening på senteret, symjehallen blei kutta ut, klemming og nærhet til andre blei redusert til eit minimum. Eg kan heller ikkje reisa. Ti dagar i karantene etter heimkomst er ikkje forenleg med jobben som sjukepleiar. Det er ikkje rom for unødvendig fråvere som dette. Bemanninga går så vidt rundt frå før og me tåler ikkje dette i tillegg.

Når mine vaksne barn ein sjeldan gong vågar seg heim til Sauda blir dei testa før dei kjem til bygda og så sett i karantene på hytta før dei får komma heim og vera i kontakt med meg. Etter ei tid roa eg meg ned og tenkte at denne risikoen er der for alt helsepersonell. Eg må berre leva med det. Og skulle det skje at helsepersonell tek smitten med seg til pasientane veit eg at dei aller fleste tenkjer slik som meg og ikkje kan skuldast for det. Viss det skjer skal me ta godt vare på den tilsette óg.

Når eg går heim om kvelden etter kveldsskiftet er eg glad viss det er litt kjølig og vind. Då kjenner eg vinden ruskar i håret mitt og at eventuelle virus bles i veg så eg ikkje tek dei med meg heim. Det er som ein usynleg fiende som eg føler er nær meg, men som eg aldri veit kor eg har.

Vaksine

For ikkje lenge sidan kom vaksinen. Omtalt i media side opp og side ned. Legemiddelfirma som folk flest aldri hadde høyrt om kom inn i daglegtalen. Men er vaksinen trygg, spør folk seg. Me kan lesa om alvorlege og mindre alvorlege biverknadar. Kva skal ein tru? Eg bestemte meg tidleg for å stola på helsestyresmaktene sine råd. Tilrår dei vaksine, ja så tek eg gladeleg imot. Eg vil i alle fall ikkje bli kovidsjuk.

Eg måtte ta ein liten runde med mine eigne haldningar. Kven ville eg vera i denne tida? Kva for ein type sjukepleiar ynskte eg å framstå som? Blei fort enig med meg sjølv om at her må eg bruka den styrken eg har, stå på, gjera jobben, gløyma usikkerheten og vera ein trygg sjukepleiar som også andre kan stola på og ha tillit til. Eg må stå i det. Og eg trur mine kollegaer har komme fram til det same. Det er ein utruleg fin gjeng med helsearbeidarar som står på for pasientane og tek det som kjem på strak arm. Ja, me kan føla oss utrygge og på tynn is av og til, men me samarbeider og ror oss i land og klarer å halda fortet. Det skal me fortsetja med. Det skal fortsatt vera trygt å vera pasient og tilsett på DMS.

Ny kunnskap

Koronaen fører med seg nye prosedyrar og reglar kvar einaste dag. E-mailen er full av videoar og kurs om smittepåkledning, koronaviruset, sjukepleie til kovidsjuke og prøvetaking. I arbeidstida får eg sjeldan tid til å sjå på kursa, så det må gjerast heime. I tillegg skal me heller ikkje gløyma alle dei andre fagområda me skal ha oppdatert kunnskap om. Kols, hjartesjukdom, diabetes, kreft og hjerneslag, for å nemna nokre. Det er dette pasientane våre stort sett lid av, ikkje kovidsjukdom. Alt om korona kjem i tillegg. Eg prøver så godt eg kan å halda meg oppdatert og vera klar viss smitten ein dag får fotfeste her hos oss.

Har me smitta pasientar på DMS?

Nei, ikkje som eg veit, men ein del pasientar med symptom har me hatt. Det kan til dømes vera ein kolspasient som har fått lungebetennelse og har behov for oksygen og intravenøs antibiotikabehandling. Han har dei same symptoma som koronasjuke og må testast når han kjem til DMS. Tidlegare tok det to dagar å få svar på testen, no tek det vanlegvis ein dag. Pasienten må behandlast som om han er smitta inntil det motsette er bevist.

Eg må møta desse pasientane som om dei var smitta og med fullt smittevernutstyr kvar gong eg er inne hos dei. Å møta alvorleg sjuke pasientar i fullt smittevernutstyr er spesielt. Eg er gøymt bak ein gul langerma frakk, hanskar, briller og hette. Det kjennest upersonleg. Det er vanskeleg å ha ein fortruleg samtale. Eg informerer, forklarer og unnskuldar. Ein av pasientane trøysta meg og sa det var ok for «eg kjenner deg på auene». Det var i all fall litt.

Det er sett av eigne senger til desse pasientane på DMS, men i periodar med lite smitte blir desse sengene brukt til ordinære pasientar. Kjem det då pasientar med mistanke om smitte må dei andre pasientane ut i ein fart. Har me ledige rom går det greitt. Har me ikkje ledige rom må me leggja desse pasientane inn på rom i lag med andre pasientar. Heldigvis er det som regel for kortare tid, for kombinasjonar av til dømes demente, folk med psykisk sjukdom og andre skrøpelege pasientar går ofte dårleg saman.

Ein meters avstand

Koss held eg ein meters avstand når ein pasient skal rehabiliterast etter eit hoftebrot og ho treng støtte både for å komma seg opp på sengekanten og gå på beina? Eller når pasienten er deprimert og leitar fortvila etter ei hand som kan gi litt trøst, eller når den demente klemmer seg inntil meg for finna litt varme og tryggleik i den rare verda ho finn seg sjølv i? Og korleis hjelper du folk med å dusja eller skifta på eit sår på ein meters avstand?

«Dei som oppfordrar helsepersonellet på golvet til å halda avstand veit gjerne lite om korleis kvardagen artar seg på ein sjukeheim.»

Dei som oppfordrar helsepersonellet på golvet til å halda avstand veit gjerne lite om korleis kvardagen artar seg på ein sjukeheim. Det seier seg sjølv at det ikkje går. Det betyr òg at eg må leva med den angsten det er at eg stadig, kvar einaste vakt, risikerer å smitta andre eller bli smitta sjølv, mange gonger. Skulle eg vera så uheldig å vera smitta sjølv er det risiko for at eg smittar andre. Det har altså med sjølve jobben å gjera. Ofte er eg einaste sjukepleiar på vakt og er innom mange pasientar på kvar vakt. Gjerne også dei sjukaste som treng smertestillande, intravenøs behandling. Men eg kan også smitta mine medarbeidarar. Me er ofte to i stell av ein pasient og då er me nære kvarandre. Sjølv om me prøver å halda avstand på kontoret er det ofte mange personar der i vaktskifta og det blir fort tett i eit lite rom. Me vaskar og spritar hendene og overflatane heile dagen. Spritdispensarane står tett i avdelingane. Hanskar går unna som varmt kveitebrød. Munnbind er blitt daglegdags.

«Besøksvenner, dei som kjører bussturar, lagar hyggekveldar til jul og påske og så vidare. Dei er ikkje der lenger. Pasientane er sjeldan og aldri ute.»

På pasientane sitt felleskjøkken er det også restriksjoner. Før har me prøvd å samla flest muleg av pasientane rundt bordet for fellesskap og eit godt måltid. Dette er viktig i kvardagen og ein god arena for samtalar og diskusjonar om ulike tema. Ofte brukar me god tid mens pasientane er samla. No må me halda avstand. Det er ikkje plass til meir enn fire rundt eit bord så alle må fordelast ut i lokalet. Også pasientane har gjort det til ein vane å sprita hendene når dei går forbi ein dispenser. Ja, tidene har endra seg for oss alle.

Det sosial livet har endra seg

Dei frivillige organisasjonane og enkeltmenneska forsvann også med pandemien. Besøksvenner, dei som kjører bussturar, lagar hyggekveldar til jul og påske og så vidare. Dei er ikkje der lenger. Pasientane er sjeldan og aldri ute.

Leiarane har hendene fulle med korona, mindre tid til andre ting. Dei må tenka og planlegge framover. Må ha ein plan for smitteavdeling viss det blir aktuelt. Må få sommaren til å gå rundt.

Sjølv føler eg meg litt som ein soldat i beredskap. Eg kan ikkje reisa, kan måtta jobba tolv timars vakter, få inndratt ferien, bli kalla inn igjen til arbeid når eg blitt pensjonist. Det er ikkje sosiale tilstelningar på jobben lenger.

Trass alle desse spørsmåla og det usikre som ligg i tida er eg viss på at det kjem til å gå bra.  Fleire blir vaksinerte, me aksepterer smittevernreglane og snart er det vår. Me skal nok klara det.

Sjukepleiar Aslaug Tangeraas