Kunstverket varslet også om revolusjonen som skulle komme, der arbeidstakere sto skulder ved skulder og kjempet frem endringer. Dette kom ikke av seg selv. Endringene ble kjempet frem av mennesker som visste at det ikke var nok med drømmer, derfor organiserte de seg både politisk og faglig. Det ble kjempet frem et lov- og avtaleverk som gir oss de faglige rettighetene og de lønns og arbeids vilkårene som er oppnådd. Men et anstendig arbeidsliv er ingen selvfølge, det må forsvares for å kunne bevares. I snart åtte år med høyreregjering er det gjennomgått en kamp som man skulle tro var vunnet, men som må kjempes på nytt.
Dagen i 2015 da fagorganiserte landet rundt protesterte mot regjeringens forslag om endringer i Arbeidsmiljøloven, er den mest omfattende politiske markeringen i Norge på en årrekke. Markeringen fra organisasjoner som representerer over 1,5 million mennesker gjorde dessverre ikke inntrykk på Erna Solberg og Siv Jensen. De fikk vedtatt lovendringen, som blant annet ga en adgang til midlertidige ansettelser på generelt grunnlag. Prinsippet om at midlertidig arbeid kun skal løse midlertidige arbeidsoppgaver ble fjernet med et pennestrøk. Ikke bare svekkes hovedregelen om fast ansettelse med midlertidig ansettelse uten vilkår, men også arbeidstakernes vern mot usaklig oppsigelse.
I en årrekke med borgerlig regjering er arbeidsmiljøloven, arbeidstakerorganisasjoner og arbeidstakeres rettigheter stadig svekket
En slik generell adgang til midlertidige ansettelser er et av den borgerlige regjeringens skritt mot Kittelsens illustrasjon av maktforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Nå kan arbeidsgivere bruke og kaste arbeidstakere uten særskilt begrunnelse. Begrunnelsen for dette er at det skulle bli et springbrett inn i arbeidslivet for spesielt funksjonshemmede og andre utsatte grupper. Det er da forunderlig at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon er sterkt imot endringen, og tall fra FAFO rapporten «Tilknytningsformer i norsk arbeidsliv» tyder ikke på at dette har skjedd, etter endringen trådte i kraft. Skal vi klare å få flere utsatte grupper og funksjonshemmede i jobb skjer det ikke ved å gjøre det enklere å kvitte seg med folk. Det vil bare øke deres risiko for å falle ut av arbeidsmarkedet. Det er helt andre tiltak som kan hjelpe flere inn. Universell utforming av arbeidsplassen, kvoteordninger og trepartsavtalen om Inkluderende arbeidsliv (IA) er gode verktøy.
I en årrekke med borgerlig regjering er arbeidsmiljøloven, arbeidstakerorganisasjoner og arbeidstakeres rettigheter stadig svekket, og maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker skrus lenger og lenger tilbake i tid. Med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering er ikke dette svært overaskende. «Vi var dumme nok til å stemme for arbeidsmiljøloven», sitatet er hentet fra Fremskrittspartiets Carl I. Hagens selvbiografi «Ærlighet varer lengst». Motstanden mot fagbevegelsen og arbeidsmiljøloven går som en mørkeblå trå gjennom partiets historie. Kampen det høyrepopulistiske fløypartiet kjemper for å blant annet svekke/avskaffe streikeretten til arbeidstakere, men ikke arbeidsgiverens lockout, tyder på at høyresida i norsk politikk ønsker et arbeidsliv i retningen av Kittelsens kunstverk.
I årene som kommer vil det være et større behov for arbeidskraft i Norge, og spesielt et større behov innen helsesektoren. Da er spørsmålet: hva skal til for å rekruttere flere helsefagarbeidere? Svaret er attraktive, trygge, faste og sikre jobber. Midlertidige ansettelser er det stikk motsatte. Et eksempel er Hege som har funnet drømmeboligen, men hun får ikke lån fra banken. Problemet er at Hege er midlertidig ansatt, og banken krever en forutsigbar inntekt. Påstanden om at økt bruk av midlertidig ansettelser er god arbeidslivspolitikk, blir det samme som å hevde at landsskytterstevne er god forsvarspolitikk.
Forskningsmessig er det heller ikke tro på at økt bruk av midlertidig ansettelse vil skape flere arbeidsplasser. OECD påpeker at det ikke skaper flere jobber, men flere faste stillinger blir gjort midlertidige. Altså midlertidige stillinger reduserer antall faste stillinger, uten å øke den samlede sysselsetningen. I den politiske plattformen Sundvollen utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, står det at en vid adgang til å ansette midlertidig bedrer sysselsettingen og særlig kan hjelpe utsatte grupper inn i arbeidslivet. Regjeringens påstand fremstår som lite forskningsbasert, og mer som et ideologisk ønske om å endre maktforholdene i arbeidslivet, og i retning av Kittelsens kunstverk.
En slik liberalisering av lovverket er heller ikke uprøvd. På 90-tallet endret Sverige lovverket. Siden 2007 har ikke arbeidsgiveren behøvd noen begrunnelse for å ansette midlertidig, slik som lovverket fungerer i Norge i dag med regjeringens endringer. Midt på 90-tallet hadde Sverige færre midlertidige ansatte enn Norge, i dag med en mer liberal adgang til midlertidig ansettelse har de over dobbelt så mange, og et uforutsigbart og utrygt arbeidsliv blomstrer endeløst.
Når arbeidsgiverorganisasjoner og høyreregjeringen argumenterer for midlertidig ansettelse på generelt grunnlag, høres det nesten ut som om vi ikke hadde en arbeidsmiljølov. Lobbyist og tidligere arbeidsminister Robert Eriksson viste til at 2 av 3 som har vært midlertidig ansatt i to år blir fast ansatt, og derfor har han liberalisert lovverket. Men hvor har han denne positive effekten fra? Jo, Eriksson viser til det «gamle» regelverket, og beviser nemlig at regelverket, før han endret det, hadde en veldig god effekt. For lovverket, før svekkelsen høyreregjeringen påførte, var formålstjenlig, velfungerende og fleksibel med en fagforening med på laget. Det er også slik at det «gamle» lovverket gav anledning til å ansette midlertidig. Eksempler er arbeidsforhold som er av forbigående art som navngitte vikariat, sesongarbeid og tidsbegrenset prosjekt som ikke er en del av virksomhetens faste oppgave. Endringene i arbeidsmiljøloven er derfor ingen modernisering av arbeidslivet, men å skru klokka tilbake til en tid der loven vernet mer om arbeidsgiverne enn arbeidstakerne.
Økokrim, Kripos, Arbeidstilsynet, NAV, OECD og alle arbeidstakerorganisasjoner advarte mot lovendringene til høyreregjeringen. Det er ingen faglig støtte i at mer midlertidighet i arbeidslivet skaper flere arbeidsplasser, og det har det heller ikke gjort ifølge FAFO, SSB og Institutt fra samfunnsforskning. Med et trygt, ryddig og forutsigbart arbeidsliv kan flere være yrkesaktive, flere vil kunne kombinere familieliv og yrkesliv, og færre vil falle utenfor.
Arbeidsfolk ønsker ikke dårligere vilkår eller større usikkerhet, men trygge, faste og forutsigbare jobber. For Arbeiderpartiet og en samlet fagbevegelse vil hele stillinger og fast jobb alltid være en kampsak, og ordinært arbeid skal som hovedregel utføres av faste ansatte. Om Arbeiderpartiet vinner valget blir det mest midlertidige med denne lovendringen, lovendringen selv!