"Råskinnet" i nyrestaurert stand.
"Råskinnet" i nyrestaurert stand. FOTO: Privat.

Historien om «Råskinnet» i Svandalsvegen

Mot slutten av 1945 og vinteren -46 engasjerte min nå 88 år gamle onkel Toralv Hovland seg i bygging av denne legendariske og nyoppussede rattkjelken.

Den ble bygget på Reina ved Saua i Saudasjøen, i et verksted som dengang sto mellom Danielsen- og Tårlandhusene per i dag. Dette fikk jeg vite gjennom Torgeir Tveitane og onkel, som ringte meg senest i dag angående kjelkens historie.

Den har satt fra seg mangt ett spor rundtomkring. På dagen i dag for 73 år siden, blant annet, brakk onkel lårbein og begge leggbein i en kraftig kollisjon med en av datidens drosjer i Sauda, nede ved Nesbrua mot gamle yrkesskolen.

Kjelken ble fikset opp igjen, og ble Svandalsveiens store skrekk på 1970-tallet. Det er nok mange som humrer gjenkjennende når de leser dette. Jeg tillater meg å bruke navn, da det kun er hyggehistorier rundt denne kjelken.

Vi kunne gå tre-fire turer til skytebanen eller Leite, om det var skikkelig is underst i veibanen. Med fart herfra dundret det nedover så gnistregnet stod, først rundt s-en i Bruknappsvingen. Rundt gamle Vekabruå, som dengang var mye krappere enn dagens bru, la vi inn en liten sleng for å komme rundt, før vi dundret videre. Neste utfordring var svingen ved Raualøå, den som står i inngangen til Veka gård, før vi fortsatte ut over flaten. Ofte var farten så stor at vi måtte over hovedveien og inn på Reina ved Tårlandhuset for å klare å bremse opp, noe som hadde vært livsfarlig med dagens trafikknivå. Det var nok en fare da også, men man så lysene fra biler lenge før en møtte de.

Kjell Brede Rustad var en av de litt yngre som blei tvangsopplært til fart på kjelken, da jeg brukte skjerfet og bandt han inntil ryggen min. Han fikk klare instrukser om at hvis han streket med beina, vanket det snøvasking ved endt tur.

Turid Larsen Elleby var også ofte med, da hun besøkte mormor og morfar sin. Hun lærte tidlig å sitte helt bak på kjelken, sånn at det gikk an å skrense litt for å klare de krappeste svingene. Hun lærte også fort at man ikke streket med beina i nedfarten.

Vi klarte av og til også å huke bussen, ved å hoppe oppå og sitte på skiluka bakpå bussen, eller at noen av de eldre huket tauet på kroken, slik at bussen dro oss til Svandal så snøføyka sto.

Dette hadde nok vært med livet som innsats i dag, men ble sett på som sunne interesser den gang.

Så her er råskinnet, nyrestaurert og fin.