Jeg gikk derfor inn på Kraft Kafé og spurte hvor Frivilligsentralen holdt til. De forklarte at inngangen var gjennom kafeen.
Jeg syntes det var merkelig og at jeg da måtte gå forbi bordet foran døra der det satt to damer. Jeg følte meg ikke bekvem med å klemme meg forbi, der var liten plass og jeg følte at jeg trengte meg på dem, selv om de var blide og tok det greitt.
Jeg fant Mari på det ene av de to kontorene hun er tildelt i en trist og mørk gang. Jeg forstår ikke hvorfor denne plasseringen er valgt. Ingen opplysning om sentralen eller hva som gis av tilbud, Et antakelig ensomt og isolert kontor, og som jeg ser det, lite inspirerende arbeidsmiljø. Sentralen er lite tilgjengelig for folk med bevegelsesproblemer. Jeg mener at denne tjenesten burde vært mer tilgjengelig og hatt et lokalfellesskap med andre.