Turen hit må sies å ha gått svært godt, tatt i betraktning hva som kunne hende nå i disse koronatider. Vi la inn god tid hjemmefra – og det passet godt da det var hele fire steder med vegarbeid og trafikk-dirigering til Haugesund på onsdag. Og om vi har reist mye har vi aldri hørt en så fæl ulyd i flyet, helt til vi var passert Hardangervidda var en plagsom lyd fra hjulheisesystemet med oss. Heldigvis kunne den ene flyvertinnen berolige oss alle med at hun hadde hørt en slik lyd en gang før.
På Gardermoen dukket bare en koffert opp – ikke før neste fly og innkjøring av bagasje der dukket den andre opp. Og spenningen var ikke over, i Oslo måtte vi «pines» med at koronatest-resultatene ikke kom som antatt – hele seks timer senere utpå kvelden kunne vi roe oss uten å ta nye tester på Gardermoen til 2 500 kroner på hver. Etter dette gikk alt på skinner – vi var heldigvis grundig forberedt. På flyet fra Amsterdam var vi nok mindre enn 5 prosent hvite av en total på nærmere 400 pasasjerer. Jeg nøt turen og fikk tygget halve boken «Et større vi» – en ytterligere fantastisk utgivelse av Geir Lippestad, også passende for meg som altfor sjelden leser.
Med en kone med fugleskrekk er selvsagt Afrika det siste stedet man burde tenke på å dra til for å oppholde seg over lengre tid og i fattigere omgivelser. Men vi prøvde oss i storbyer i Kenya i 2009 og tenkte du verden! Ja der var nok overrakelsene enda større, mindre enn to dager etter endt arbeid hjemme var vi i Massei Mara nasjonalpark og fikk oppleve «the big five» , og i tillegg ufattelige mengder antiloper, sebraer, sjiraffer og elefanter. Minstemann på 5 kom den gang med gullkornet; «har alle disse dyrene rømt fra dyrehagen?».
Og nå er vi i Accra, hovedstaden i Ghana, og bare våre første hundre meter ut fra hotellet i dag morges ble jo en seanse for tilfeldige forbipasserende – som altså også tok stort ansvar med å drive bort hønene langs vegen til vi kom bort i asfalterte gater og noe enklere terreng. Men også der var en hønemor en liten kilometer lenger borte – og med to kyllinger etter seg sprang hun vettskremt rundt fordi en svart liten plastpose surret rundt foten fulgte etter henne. Jeg kunne ikke la være å stanse for å gi en hjelpende hånd for denne hønen og ble nok etter hvert iakttatt av en del personer som befant seg i området.
Heldigvis kom to gutter løpende etter oss akkurat da. Vi hadde gitt dem en fotball bare noen minutter tidligere – jeg ville ikke bære på ballen lenger enn nødvendig, og da vi traff en flott guttegjeng i riktig alder, så gav vi dem ballen. Men de kom etter da de ønsket å få nummeret vårt for å avtale at vi måtte møtes når de skulle spille fotball. Jeg sa de skulle få nummeret hvis de hjalp meg å fange hønen, og dermed fikk vi løst den fra posen. Men jeg sa jeg måtte få nytt simkort slik at de slapp å ringe en dyr telefon via Norge, og det tok dem ti minutter å fikse dette i en sjappe 50 meter fra oss og den var det plass til både butikkeieren og flere bånd med simkort rundt på nettingveggene. Ikke noe mer. Og i glede over at jeg hadde fått Ghana-simkort med mobildata for 20 kroner, så måtte jeg ringe de rundt oss for å teste.
Guttene ble så ivrige at de også ville vise oss fotballbanen sin, og siden det ikke var så langt borte ble vi med dem. Og det gav oss en ny begivenhet – stedet guttene vanligvis spilte fotball var blitt arena for begravelseseremoni for en ung pastor i kirken like ved, og hele plassen var omgjort til stoloppstilling og parkering for gjester. Men vi ble vinket helt frem til kirken og syntes det ble litt spesielt å stå bare 20 meter fra kisten og en skrikende folkemengde.
I samme runde kom en pastor og hans kone forbi og hilste på oss og ønsket oss hjertelig velkommen til Ghana. Kona skulle fortsatt delta i denne kirken, mens mannen skulle drive arbeid i en landsby to timer unna – og begge mente der ville være en større opplevelse for oss å bli med på. Etter telefonveksling gikk vi videre med guttene, og sa de måtte være flinke å holde riktig side av vegen og å bruke bilbelte når de var i bil, og det ville de. Vi har til gode å møte dem i morgen på fotballkamp!
Men dagen var ikke over på dette tidspunktet, på godt og vondt. Ikke så mye farlig vondt – annet enn jeg tenkte på at her skulle jeg brukt kort tid på å fylle 100 søppelsekker. Og dette er trist. Her er ikke søppeldunker, men store og delvis åpne renner langs vegene som avfall og mye forskjellig avløp renner ned i. Jeg tenker på hvordan det så ut før og under siste regntid. Og jeg gleder meg over en norsk oppfinnelse (fra Bodø) som skal lage rimelige materialer av avfallsplast til husbygging i Kenya. Dette håper jeg blir redningen for forsøplingen, og jeg tror det haster – her handles ufattelige mengder plastflasker og poser i utallige småsalgsformer. Heldigvis er det aller meste av mat kortreist, mais og frukt og egg og kylling og masse mer.
Vi liker å gå, også for å holde oss i god form, og fikk observere bylivet fra en litt mindre brukt kant. Men gateselgerne med store kasser med vann og frukt på hodet forflytter seg alle steder. Fortau er lite prioritert, og kjøremønsteret i brede gater kan en virkelig ikke sammenligne med hva vi har i Norge. Men heldigvis er farten relativt lav, trolig rundt 60 km/t. Og det andre som jo må kalles suverent er all kollektiv transporten minibussene (Tro-tros) kommer hver 100 meter, og innimellom er det omtrent like mye taxier som andre biler. Og vi fikk erfare at stemningen i disse var god og inkluderende.
Etter tre timers gange i over 30 graders temperatur og en del væskeinntak valgte vi å returnere i en Tro-tros (15 seter). Jeg ble litt urolig for ikke å ha småpenger, det var bare ca fire kroner igjen i småpenger i lommeboken. Men jeg hadde en større seddel (100), som jeg trodde var 100 Cedi (lokal valuta, ca 150 norske). Reaksjonene på minibussen ble imidlertid uforståelig stor, alle begynte å diskutere hvordan vi skulle få betalt (seks kroner), og hun ved siden av oss to ville betale for oss. Det mente jeg selvsagt var lite ønskelig.
I mellomtiden hadde de også spurt hvor vi skulle av, og det var ikke lett for meg å forklare når de ikke kjente til gjestegården vi bodde på. De ville ha et nummer å ringe for å få avklart, og jeg sa jeg hadde nummer til noen gutter i nabolaget – de kunne nok forklare. Men i farten ringte jeg opp selgeren av simkortet – og damen ved siden av overtok telefonen i den tro at det var fra gjestehuset vårt (masse forvikling grunnet afro-engelsk og støy mm). Vi kunne ikke annet enn å knekkle oss da vi kom til hotellet å fikk tenke over saken når de ikke skjønte noe av telefonhenvendelsen.
Heldigvis ordnet det seg med veksling slik at vi fikk betalt tilbake damen. Det var en vanlig bank, og da hun kom til meg med masse Ghana-sedler, skjønte jeg at jeg i busstrengselen ikke hadde oppfattet at det var en 100 dollarseddel (som vi hadde noen med oss fra Norge da det var anbefalt) som jeg hadde tatt fra feil rom i lommeboken.
Og da jeg manglet en til av disse skjønte jeg at jeg i mørket i går kveld hadde gjort en drosjesjåfør svært fornøyd da jeg gav ham 100 for turen fra flyplassen og sa han kunne beholde resten.