Funksjonsnedsattes råd ved formann Anders Tveit spurte ganske nylig etter innspill til forbedringer for de av oss med problem av ymse slag. Han påpekte den viktige sannhet: Forbedringer for funksjonshemmede kommer alle til gode. Etter noen uker i tenkeboksen, har jeg et stort og viktig problem: Fortauskantene og fortauene.
Det er ikke fortau langs alle veier – OK det.
Men så kommer nylagte fortau, nedslitte fortau, hullete og ujevne fortau, gjengrodde fortau, fortau som plutselig og uventet slutter. Fortauskantene har like ujevn kvalitet som fortauene. Så sant jeg ser lange fortausstrekninger og vet jeg kan kommer opp og ned på behagelig måte, bruker jeg naturligvis fortauet. Ellers er jeg såkalt kjørende på høyre side.
Sentrum har sine særegne og egentlig fine renner mellom fortau og gate. Men funksjonelle er de ikke. Noen ærend på by`n med påfølgende kafebesøk, blir en slitsom og ubehagelig opplevelse. Der det finnes vanskelige overganger, blir vi som er på hjul rådet til å kjøre vinkelrett opp eller ned. Det kan bli mange farlige situasjoner hvis vi følger dette lille vinket til punkt og prikke. Dette hintet vet jo ikke bilistene om.
Sentrum har sine særegne og egentlig fine renner mellom fortau og gate. Men funksjonelle er de ikke.
Dette er kompliserte saker, mye kan være lovregulert. Fylket og kommunen har gjerne ulike regelverk.
Så kommer en usedvanlig gledelig overraskelse. I det nylagte krysset Åbødalsveien-Brugata er alt uten kanter – helt plant. I Espelandsvegen, i nærheten av en fartshump, ligger det et nylagt fortau. Jeg skulle vel sett det, lenger framme er en hage og en husvegg. Jeg fikk en brå stopp for å unngå å havne nedi grusen. En mye eldre feil er Nordelv bru, venstre fortau mot Birkeland. Der er det full stopp. Jeg klarte heldigvis å rygge tilbake.
I brosjyren Åbøbyen rundt beskrives turen, «Lengd: 2.5 km. Med rullestol/barnevogn: Løypa går i gatene. Åbøbyen der det er veg/fortau.». Beskrivelsen stemmer den, men for meg og rullestolen var denne viktige vandringen ikke fremkommelig.
Hvorfor alt dette maset. Vi er stadig flere som er ute på gater og streder med eller på hjul. Heldigvis er NAV raske til å skaffe rullatorer hvis man trenger det. Se for dere alle som kjører scootere. Noen av scooterne er anskaffet privat. Mange har elektrisk rullestol. Det er slutt på den tiden at helseproblem var ensbetydende med å være bundet til heimen.
I min tid var det trehjulssykkel og vi fikk og stor sykkel i 10 års-alderen:
Tenk på alle som sykler i dag. Skal vi telle alt som finnes – både på to og tre hjul – med og uten elektrisitet. Vi kjenner til tandemsykler og sidevogner – barn og forelder er på farten. Har jeg glemt alle varianter av sparkesykler?
Sauda har sykling på agendaen. Det skjønner vi fordi Stine Skrunes har en prosjekt-stilling i Sauda kommune. Hun arbeider med sykkelsatsing og trafikksikkerhet. Det ville forundre meg om ikke hun legger stor vekt på de problemene jeg har pekt på. Man leser mye om generell utforming. Jeg er sikker på at denne blir lagt i bunnen for videre satsing utendørs også.
Disse tankene er høvelige nå i disse koronatider. Statsminister, helseminister og folkehelseinstituttet er stadig frampå og minner oss på smittevernrådene. Kollektivtransporten bør byttes ut med sykling. Men sykkelen brukes også som helsegevinst og til hygge i hverdagen. Akkurat det synes jeg saudabuen har lagt seg på minne. Her kryr det av pedaltråkkere i alle aldre. Barn er alltid på farten. Jeg merker meg at barn og voksne sykler sammen. Det er utallige sparkesykler i farten. SUPERT.
Vi møtes ute dere, vi med fire hjul og dere på to.